Tevis cup 2012 - Del 1

Her kommer en reseskildring fra Lene Hammeren, som hun selv sier, "sinnsyke herlige opplevelse". Sett deg godt til rette og les om et fantastisk flott, tøft og spennende "eventyr" som slett ikke er for pyser :) Foto: Klaus Berge

Gullrush. California 1849.

Ryktene om funn av gull fører til en enorm folkevandring mot Gold Country, de aller fleste kommer via skip til San Fransisco, eller fra sør via Mexico, eller fra nord via Oregon. Men det ble raskt behov for å trenge dypere inn i fjellene, og en mer direkte rute øst-vest mellom Lake Tahoe og Sacramento begynte å ta form.

Sierra Nevadas høye topper, dype daler, robuste terreng og dype snø gjorde det til en nesten umulig oppgave å krysse fjellene fra øst mot vest. Partier opp mot 3.000 meters høyde kombinert med dype canyon’er nesten ned mot havnivå gjorde det vanskeligere å krysse disse fjellene enn det var å forsere Rocky Mountains. Men det var funnet gull, og ingenting kunne stoppe menn på leting etter muligheten til rask rikdom eller et nytt liv. Langt i fra de fleste lyktes og mange måtte gi tapt for de tøffe fjellene som kun er snøfrie et par sommermåneder hvert år.

Det kan synes som om de valgte de verst tenkelige rutene inn i fjellene, for istedenfor å følge toppene eller dalførene ble ferdselsårene lagt opp og ned, opp og ned hver topp og hver dype canyon. Ved første øyekast virker ikke dette særlig klokt, men det er geologien som er årsaken. Fjellene er formet over millioner av år, og istid og vulkansk aktivitet har forandret landskapet, regelrett forskjøvet de tidligste elveleiene opp til toppen av fjellene. Det vil si at gullet fantes både på toppene og nede i elvene. Og der det var gull, og senere også ble funnet sølv, dit ville de nye amerikanerne for enhver pris. Washoe-indianerne hadde aldri sett noen nytte i gullet, de hverken lagde smykker eller handlet med andre, så for dem var det verdiløst. De ble brutalt fordrevet av de nyankomne gullgraverne, da de ikke var ansett som amerikanske borgere til tross for at de hadde befolket området i tusenvis av år allerede.

Det ble funnet gull og sølv for enorme summer i løpet av de neste årene. Det harde livet kostet mange livet, og små byer dukket opp og forsvant etter hvert som det ble funnet gull og funnene avtok. Det er kun få spor igjen etter mange av disse byene, som forsvant fort etter hvert som gullfunnene avtok; Flom, erosjon etter de utallige utgravingene, brann etc. fjernet effektiv restene etter menneskene. Men stiene de hadde laget var det fortsatt mulig å finne igjen.

Lake Tahoe er et unikt, vakkert område som på begynnelsen av 1900-tallet ble mer og mer brukt som feriemål for velhavende Californiere. Den begynnende turismen gjorde at noen ønsket å se mer av området rundt den vakre innsjøen. En av de få som kjente de gamle stiene var Robert Montgomery Watson. Han var bekymret for at de gamle ferdselsårene var i ferd med å forsvinne, og starter derfor arbeidet med å identifisere de historiske rutene i 1931, og de lyktes med å merke hele stien fra Auburn til Tahoe City. Den fikk navnet The Western States Trail. En av de få gjenværende historiske rutene, som er mer eller mindre upåvirket av sivilisasjonen.

Mange store ting begynner med en ide, ofte som en visjon hos en person. Wendell Robie lot frøene fra en ide få spire, en ide som skulle ende opp med å bli et verdenskjent arrangement som heter Western States Trail, Tevis Cup 100 miles – One Day ride; mer kjent som Tevis Cup.

Robie var en fargerik og innflytelsesrik person i hjembyen Auburn og i området rundt Lake Tahoe. Han var sta, viljesterk, til og med dominerende, men også med en lidenskap for livet. Han var ikke redd for en utfordring, fortrinnsvis møtt fra ryggen av en god hest.

Robie og Watson møttes og ble umiddelbart sterkt knyttet til hverandre via deres store historiske lidenskap for Sierra Nevada fjellene og de historiske rutene. Sammen med noen flere lyktes de å ri fra Tahoe til Auburn i løpet av tre dager. Lite visste de at denne ruten skulle bli verdenskjent senere.

Det var ikke før i 1950 at den utløsende faktoren dukket opp. Et brev i bladet Western Horseman skrevet av Bill Stewart fra Montana tok opp til diskusjon påstanden om at araberhester var innehavere av alle verdensrekorder for distanse. Han red en fullblodsvallak ved navn Drifter 130 km på syv timer og 10 minutter, ett år senere 204 km på 12 timer og 10 minutter. I sitt åpne brev utfordret han enhver araberentusiast til et distanseritt over hvilken som helst lengde mellom 80 km til 300 km.

Det var alt Wendell Robie trengte. Han responderte umiddelbart på utfordringen, og siden han var den som var blitt utfordret ville han også velge tid og sted. Han valgte Auburn til Lake Tahoe som da var 90 miles (145 km) og oppga som grunn at den den unngikk veier med biltrafikk, og at var lang nok på grunn av terrenget. Han veddet 250 dollar på at hans hest Bandos AHRC 1785 etter Nasr og Baida ville vinne rittet. Han ønsket ikke å bruke dette for at hans araberhest skulle få en champion tittel, men Stewart hadde spesifikt utfordret araberhesten som rase. Det tok lang tid før Steward etter påtrykk responderte på Robies utfordring. Han tok ikke imot utfordringen som den var fremsatt. Men visjonen var der, og når Robie satte seg noe fore kunne ingenting stoppe han. Med start fra Tahoe City ble det første rittet gjennomført med fem deltagere i 1955. Fire av ekvipasjene kom helt til Auburn med bare 40 minutters margin på ett døgn. Robie var nå overbevist om at araberen var den ideelle distansehest. Opp gjennom årene er det mange raser som har gjennomført rittet, men av vinnerne siden 1955 er det kun tre som ikke er araber eller araberkrysninger.

Som en ihuga distanserytter gjennom de siste 25 år har jeg lest og lest og drømt og drømt om denne utfordringen. Det ultimate distanserittet som årlig samler mellom 200 og 250 ryttere som alle har lagt ned enormt mye arbeid i forkant, i håp om å sikre seg det enestående beviset på suksess – en beltespenne i sølv som kun de som har fullført alle 160 km med en hest som møter alle veterinærenes krav for å være og god form og «fit to continue» innehar. Så stort har dette vært for meg at når vi denne sommeren hadde vestkysten av USA som feriemål var det en naturlig avstikker å finne Robie Equestrian Park, der rittet starter hvert år. Og vi fant den, langt inne i skogen på 2.200 meters høyde oppe i fjellene, nesten på høyde med toppen av Galdhøpiggen. Ulikt Norge er det mye vegetasjon i disse høydene men så er det et ganske annet klima store deler av året også. Bare det å ha vært der og få tatt noen bilder kjentes tilfredsstillende. For moro skyld tok vi et bilde hvor jeg viser en «hest" som ikke er der. I og med at vi ikke trodde det var mulig å se særlig av rytterne i løpet av rittet hadde vi ikke lagt inn tid til å være der selve rittdagen, faktisk hadde vi flybilletter hjem dagen før.

Vi hadde allerede hatt en flott tur fra Seattle og sørover, og fornøyd med å ha vært DER, fortsatte vi ferden mot San Fransisco og storbyen. Planen var å være der noen dager, for deretter å kjøre kystveien ned til Los Angeles hvor vi en uke senere skulle fly hjem fra. Slik skulle det ikke gå.

Verden er stor. Og verden er liten. En liten notis på Facebook skulle sette min verden på hodet for en stund og gi meg et minne jeg tror aldri kommer til å blekne.

“Fifi d"Or 2005 Tevis Cup winner is available for the right rider who wants to have a very memorable ride in Tevis 2012”

Der forsvant min nattesøvn. Samboer Klaus ble nok relativt svett i øra over å høre alle mine Ååååååå, Jammen, tro om, jammen, Åååååå….. To dager med flotte opplevelser klarte å holde meg unna galskap, men når kvelden kom og jeg måtte lese notisen om igjen og om igjen var det helt uholdbart. Hva kunne det vel skade å sende en mail? Ikke sikkert jeg engang ville bli betraktet som den rette rytter. Responsen kom umiddelbart – ring meg hilsen Potato. Wow, enda flere Ååååååå, Jammen, tro om, jammen, Åååååå….. før jeg tok meg sammen og slo nummeret til den kjente personligheten som var ubetinget hyggelig og imøtekommende. Vi fant raskt tonen og diskuterte saken, han ville jeg skulle komme og ri Tevis på Fifi!

Kunne det i det hele tatt la seg gjøre? Første oppgave var å få tak i sjefen, kunne det være mulig å forlenge ferien noen dager? Ja selvfølgelig skal du gjøre det var svaret. Kunne min hestepassende engel der hjemme ta seg av dyrene noen ekstra dager så jeg kunne bli igjen å ri? Ja selvfølgelig skal du gjøre det var svaret også der. Så vi endte opp med å få bestilt nye flybilletter hjem, forlenget perioden for leiebilen og satte nesa nordover mot Tahoe og Auburn igjen. Los Angeles og kysten fikk vi se en annen gang…

Sliger Mine Ranch, Greenwood California, mandag 30. juli. Hjemmet til Potato og Tamara som tok oss imot med åpne armer. Her traff vi også Willemina fra Nederland (har bodd i Texas 27 år) som skulle ri en annen av Potatos hester, SMR Filouette. Samme dag kom også Chuck, en kjempetrivelig kar fra Washington som skulle starte Tevis med sin mustang Blazer. Hvilke hyggelige dager fulle av Tevis historie vi hadde der!

Siden dette ikke var en planlagt del av ferien måtte det shopping til. Ut å kjøpe sko, ridebukse, leggchaps og en langermet genser som kunne beskytte en blek nordmann mot den nådeløse solen. Hjelm var jeg så heldig å få låne. Allerede første dagen fikk jeg anledning til å ri Fifi, etter en drøy time kom vi tilbake fra en berg- og dalbane tur og ego var et eneste stort smil. Som den hesten kunne forsere steiner, bekker, stigninger. Må ha vært en god andel fjellgeit krysset inn der, og kanskje en andel fjelløve også. Hesten så strengt tatt ut som den kunne sovne når som helst både før og etter turen, denne damen var en ekte soldat som viste når hun skulle bruke krefter og ikke. Så det tydelig i forkontrollen fredag, med en puls på 24 var ikke kommentarene langt unna om hvorvidt denne hesten var i live eller ei.

Tevis er ikke bare et distanseritt, det er en hel pakke. Tirsdag var det tid for en mottagelse for utenlandske ryttere, sponsorer og VIP personer. At Potato som har vært med i Tevis i 40 år kjenner mange er opplagt, og han og Tamara var veldig opptatt av å introdusere oss for flest mulig. Utrolig spennende å møte mange man bare har lest om, og som amerikanere flest var de utrolig imøtekommende og hjertevarme. Vi fikk servert nydelig mat og drikke, og alle de utenlandske rytterne måtte holde en presentasjon av seg selv.

Onsdag var det tradisjonen tro barbequeparty, flere folk å bli kjent med og ting å kjøpe. Dagene for øvrig gikk blant annet med til å gjøre seg litt kjent i deler av løypa ved å gå den til fots og ordne en del praktiske ting.

Lene og Barbara White på grillparty onsdagen. Barbara omtales som distansesportens superstar der borte, og red inn til sin buckle nummer 32! Foto: Klaus Berge

Fredag morgen var alt pakket og klart og vi reiste opp til startområdet, drøye to timers kjøring unna. Noen av deltagerne er der i mange dager på grunn av høydeforskjellen, Potato velger å vente til dagen før. Og jeg har full tillit til at den mannen vet hva han driver med. Først var det å finne seg en plass for bil og hester, deretter var det å gå for å ordne innsjekkingen og papirarbeidet. Med det på plass var det på tide med forkontroll og Fifi bestod denne med glans. Og endelig fikk jeg trave opp Mansfield Arena MED hest. Vi salte opp hestene og tok en liten tur i løypa så vi skulle ha en formening om hva som ventet oss i mørket morgenen etter. Det var min andre tur på Fifi. Kvelden ble avsluttet relativt tidlig med middag og informasjonsmøte.

Hva kunne vi vente oss? Værforholdene er stort sett de samme år etter år; VARMT og STØVETE, rundt 40°C på ettermiddagen, sammenfallende med når de fleste hester og ryttere befinner seg i de dype canyon’ene hvor det ikke finnes et vindpust å kjøle seg ned med. Høydeforskjellene er store, det er målt ca. 5.100 meter stigning og 6.700 meter nedoverbakke. Her var det snakk om å ri en del av gangen og se hvor mye av løypa man ville være så heldig å få se.