Distansesesongen 2011

Stevnerapport fra Lene Hammeren her med hesten Akacia. Foto:Klaus Berge

Distansesesongen 2011

Når våren begynner å nærme seg begynner det også å krible i stevne-genene. Bak oss ligger en lang, kald og mørk vinter som har gitt treningsmotivasjonen noen utfordringer. Men føret har vært supert hele tiden, så selv om skogsstiene raskt ble utilgjengelige og variasjonene i veivalg små, har treningsforholdene tross alt vært ganske bra. Mental trening har det i alle fall ikke skortet på denne vinteren.

Wilma er den som har best treningsgrunnlag, ikke minst har det vært til god hjelp å vite at man skal på dressurtrening hver tirsdag. Hun har kjentes bra i hele vinter og tankene om å reise til Tyskland i april lå lenge i bakhodet. Allerede 5. mars var det satt opp 50 km ritt i Skiptvet og ego fant ut at dette kunne være en fin gjennomkjøring og test før eventuell påmelding til Tyskland. Så tenkt så gjort.

Skiptvet 5. mars

Med kort reisevei og kort klasse var dette en fin start på sesongen. Hadde på forhånd bestemt meg for å la Wilma gå i et ganske høyt tempo, opp mot 20 km/t hvis løypa tilsa det. 10 ekvipasjer på startstreken, klubbkollega Beathe tok raskt føringen med sin TJ, slik vi begynner å bli vant til. Resten av feltet var ganske samlet inn til kontroll halvveis. Klokka stopper ikke før man går inn til kontroll, her har mange ritt blitt avgjort. Det gjelder å ha en godt trent hest som faller raskt i puls. Tempoet hadde vært høyt på første etappe, og ble like raskt på andre. Inn til mål var Beathe helt alene, men bak var vi et felt på seks ryttere i godt driv. Vi skulle ri innover en vei et stykke, snu på et angitt sted, og spurte tilbake. Inn mot snupunktet lå vi først men så feiget rytteren litt ut og bremset opp hesten. Tre rakk å snu før oss, og da var det liten hensikt å prøve å henge på. Travet rolig inn til en fin 5. plass og en snitthastighet totalt på 19,1 km/t. Wilma var i slaget, formen var bekreftet!

Gartow, Tyskland 9. april

Torsdag morgen ringte klokka 04:30. Utenfor stod ferdigpakket bil og henger, så det var bare å slippe ut hestene og gi de mat i luftegården. På med transportsokker og frokost på hengeren for Wilma sin del. Og det er helt OK for henne, reisevant som hun er. Kjørte til Larvik og etter en kjapp tur innom tollen var vi om bord på Superspeed for avgang klokken 08:00 sammen med to andre fra Norge som skulle på samme stevne, men ri andre klasser enn oss. Vi var påmeldt CEI** 120 km – Wilma sin debut på denne distansen. Tidligere har hun gått 90 km som lengst, det ville bli spennende å se hvordan hun taklet de ekstra milene, attpåtil så tidlig på sesongen. Kloke av erfaring pakket vi sammen hodepute, pledd og lesestoff og fant en stille krok for noen timers søvn. Det var ganske mye sjø, men nede på bildekk var det fint for hestene.

Ankomst Danmark etter snaue fire timer på båten, ny runde innom tollen og deretter nesa sørover på fine veier. Men som det blåste! Noen småstopper underveis for fylling av diesel men Klaus hadde laget skikkelig matpakke med lekre smørbrød så da er det bare å kjøre på til en kommer frem. Vi fant stevneplassen greit, Gartow var en liten koselig, veldig typisk tysk by. Hesten kjentes helt super ut når hun kom av hengeren, og vi gikk en god stund så hun skulle få strekke skikkelig på bena etter turen. Ordnet det vi skulle i stallen og fant veien til hotellet, et landlig sted med en egen liten pub og en herlig frokost med nystekte rundstykker rett fra bakeren. Ofte er innkvarteringen på stevner litt primitiv av økonomiske hensyn, men tidlig i april var det ikke aktuelt å ta noen sjanser.

Fredagen var vi tidlig i gang. Reiste til stallen, ut å gå med hesten en stund før hun fikk gå ute i luftegård noen timer mens vi ordnet med utstyret. Fikk tatt en handletur, fant en Felleskjøp-lignende butikk et par mil unna og kjøpte noen småting vi manglet. Og så er det greit å passe på å ta med litt kraftfor hjem, prisene er særdeles mye hyggeligere der nede. Tilbake til stallen, så ble det en ridetur på halvannen time for å rekognosere litt i løypa og få litt lett trim på hesten før den store dagen. Så var det forkontroll og alt var fint med Wilma. Fikk til og med litt skryt av hvor fin hun var i muskulaturen, det er gøy. Da var vi nesten klare for start. Først dro vi og fikk spist middag, men når vi kom tilbake hadde damen begynt løpet allerede, inne i stallen. Hun hadde gravd en dyp grop i halve boksen, sand og jord blandet med halm var festlig å rydde opp i. Hun var god og svett, så den etterfølgende, utendørs barberingsseansen i sandstorm ble en litt amputert opplevelse. Fikk av det verste med vinterpels men pent ble det ikke når maskinen til slutt kapitulerte i skitten, seig hestepels.

Til tross for en god seng ble det litt dårlig med søvn før stevnedagen, typisk når man er litt spent og forventningsfull. Tidlig opp, starten gikk 06:00 og hesten skulle både sales opp og varmes opp på forhånd. Hun kjentes bra men ivrig, så jeg valgte å la henne ligge langt fremme i feltet på vei ut. Tempoet var friskt, dette er en flat løype med mye tung sand og mange forventet seg raske tider. 22 ekvipasjer dro ut i morgensolen, og etter et par mil begynte vi sakte men sikkert å slippe teten. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke ri for resultatet, men hadde en målsetning om å klare en sluttid på 16 km/t hvis alt fungerte godt. Første etappe 35 km unnagjort på rett over to timer og snitt 17,3 km/t. Kjapt nede i puls og inn til kontroll – alt bra! Lå ca. midt i feltet ut på andre etappe som var på 30 km, og vi hadde godt selskap av en rytter fra Tsjekkia. Hun hadde tidligere på året ridd President Cup i Dubai over 160 km og fullført på en svært god tid der. Før det hadde de gjort en super innsats i VM i Kentucky så det var godt selskap vi var i. Det er så herlig med denne sporten, du kommer i snakk med og blir kjent med utøvere fra alle steder. Vi holdt følge på både andre og tredje etappe og holdt det høye tempoet jevnt og trutt. Resultatservicen på stevnet var dessverre ikke eksisterende, så vi var aldri helt sikre på hvordan vi lå an. Wilma kjapp i puls igjen, og etter tredje var det obligatorisk re-sjekk før vi kunne få klarsignal starte neste etappe. Re-sjekk kan være nervepirrende, for hvis det begynner å røyne på for hestene er kommer det frem etter en pause når de har stått stille en halvtimes tid. Men de må ha mat og hvile. Men ingen anmerkninger på Wilma, og vi hadde til og med fått et par minutters forsprang på rideselskapet vårt.

Wilma hadde vært best gående av de to så jeg tro til ut på siste runde som var “bare” 20 km i håp om å holde de bak oss. Wilma var villig og holdt godt tempo, halvveis tok vi igjen Danmarks beste rytter og passerte disse. To kilometer før mål fikk vi dessverre en stopp. Noe av løypemerkingen var blåst ned og jeg var fryktelig usikker på hvor jeg skulle i et kryss, det gikk noen minutter der. Kom oss omsider avgårde på rett vei, men da kom den Tsjekkiske ekvipasjen og en til i høyt tempo bak oss. De la opp til en langspurt som jeg ikke tok sjansen på å bli med på, så med et godt øye bakover i tilfelle flere skulle dukke opp red vi i mål et par minutter etter dem. Så er det sånn i denne sporten, at selv om du er i mål er du ikke ferdig. Veterinærene skal ha sitt å si, og i internasjonale ritt er det tre veterinærer som skal se på hesten sammen og avgi sin stemme. Wilma ble godkjent og gjett om jeg var kjempeglad! Det viste seg at vi hadde klart oss under syv timer – 06:59:38 og snitthastighet 17,158 km/t – det er kanonbra! Vi ble nummer seks av 22 så jammen ble det plassering også. Og Wilma var den hesten som hadde kortest puls tid av alle, bare drøye 7 minutters ventetid totalt.

Søndagen var vi igjen tidlig oppe, hestene skal vises for veterinær for godkjenning til hjemreise. Og Wilma ble tatt ut til Best Condition bedømming, utrolig gøy selv om den gjeve prisen ikke tilfalt oss. Dessverre rakk vi ikke å være med på premieutdelingen for vi måtte rekke ferga hjem til Norge på kvelden. Turen oppover Tyskland og Danmark gikk som en lek med et så hyggelig resultat i lomma. Hestene fikk gå ute og gresse litt før vi dro om bord på båten. I land i Larvik på morgenkvisten, og en seig tur nordover med landing på Mogreina 06:00 mandag morgen… DA var det godt å sove J

 Lene/Wilma. Foto:Klaus Berge

Vedema, Sverige 25. april

Internasjonalt stevne igjen, denne gang 83 km med Akacia. Treningsgrunnlaget var ikke helt optimalt, men for en åtte mil skulle hun være godt rustet for en grei gjennomføring. Ingen april har noen gang vært så varm og fin her hjemme så dette skulle bli et skikkelig vårstevne. Andre påskedag var stevnedag, så vi reiste sørover til Skåne i Sverige søndag formiddag. Syv timer inkludert tollen tok turen, og når vi kom frem satte vi opp luftegård til hesten så hun skulle få gå ute og spise litt grønt gress. Denne gangen pakket vi med telt og satset på godt vær. Med strålende sol på dagen på denne tiden av året er det dog rimelig kjølig nattestid, så en kald opplevelse ble det. Min trofaste hjelper hadde noen innvendinger den morgenen.

Starten gikk sent, 11:30 og med 35 på startlista var det et rekordstort felt. Selv har ego ikke så gode erfaringer med dette rittet, to tidligere forsøk hadde resultert i to elimineringer. Måtte le litt da jeg fikk utdelt startnummer 13. Skulle alle gode ting være tre?

Målsetningen var en gjennomføring på ca. 14-15 km/t som erfaringsmessig ville gi en plass midt på resultatlista. Jeg har alltid en tanke på hvor fort jeg skal ri ut ifra hestens treningsstatus og kjennskap til løypeforholdene. Men i dag skulle vi ikke ha helt dagen. Allerede et stykke ut på første etappe følte jeg at Akacia ikke hadde den rette gløden. Hun pleier å være veldig ivrig men nå gikk hun i et greit tempo uten å be om mer. Vi red første etappen på et brukbart tempo, men antagelsene viste seg å stemme, da vi brukte hele 12 minutter før pulsen var nede. Men alle verdier og travprøve fine, klare for neste etappe. Litt uproft men vi kom fire minutter for sent til etappestart i tillegg, så nå befant vi oss virkelig langt bak i feltet, nummer 26. Andre etappe gikk enda litt seigere, og nå var varmen virkelig heftig. Mange av hestene slet med varmen denne dagen, bråvarme så tidlig på året tar mye krefter ut av dem. Denne etappen var også veldig kupert, merkelig at rittene i flate Sør-Sverige ser ut til å være de tøffeste de har der hos broderfolket. Inn mot andre veterinærkontroll får vi signaler om at vi begynner å få utfordringer med tiden. Men nå er vi raskt gjennom kontroll, alt ser bra ut og siste etappe på 20 km har vi to timer på å fullføre med godkjent resultat. Får selskap og får opp farten litt, inne med god margin. Hesten fortsatt helt fin i sluttkontrollen og endelig kunne vi føre godkjent inn i boka for Vedemaritten! Og viktige poeng i FEI cupen ble det til tross for en 24. plass og en snittid på 13,4 km/t. Klokka ble halv åtte før vi kom oss avgårde hjemover, ankomst heimen 02:30 og opp på jobb klokka 05:30… Jammen er jeg glad Red Bull finnes.

Lene/Akica. Foto:Klaus Berge