Tevis cup 2012 - Del 2

Lørdag 4. august 2012 klokken 04:45. 205 ryttere og 820 hover venter (u)tålmodig i mørket og støvet i Robie Equestrian Park, de håper alle å sees igjen ved målstreken i Auburn etter 160 km gjennom fjellene. Statistisk er sjansen for å avslutte med hesten i en henger større enn å ri hele den tøffe veien.

Robie Park til Squaw Valley

Vi fikk en ganske bra posisjon relativt langt fremme, og det kan være viktig med tanke på at 60 % av løypa er et smalt enkeltspor hvor det er vanskelig å passere. Det var mørkt og svært støvete, ikke godt å si hvilken av delene som gjorde sikten dårligst. Fifi gikk veldig fint, lot henne gå på løse tøyler og følge stimen. Hun har aldri blitt ridd med bitt og det var heller ikke noe savn. Bare noen få kilometer avgårde blir det full stopp, og noen roper «horse down!» Hva har jeg begitt med ut på? Vi ser ingenting men hører det braker i buskene og den uheldige ekvipasjen klarer tydeligvis å komme seg på bena og inn i rekka igjen. Fifi er uberørt av ståket og setter bena stødig ned på den steinete stien i mørket. Løypa går mye opp og ned men totalt rir vi gradvis nedover til lavere terreng. Det er kun sti og vi krysser flere små trebroer før vi krysser Highway 89 og igjen stiger oppover mot Squaw Valley og vintersportstedet som var vertskap for OL i 1960.

Squaw Valley til Robinson Flat

Vi kommer ut ca. midt i slalombakken fra den historiske stien, og her er det et lite stykke oppover på grusvei. Flere stopper opp og mange skritter på hester som allerede har kjent på den første stigningen. Potato har gitt klar beskjed – la Fifi trave opp hele bakken, hun vil takle det. Fra bunnen av dalen er det en vertikal stigning på 780 meter! Dette koster mye for hestene tidlig i rittet. Dagslyset har kommet nesten uten at vi merket det, og smilet og latteren sitter løst da vi nærmer oss toppen av fjellet og får øye på Cowman – en utrolig skikkelse i Tevis sammenheng. Han har gjennomført Tevis både med hest og ved å løpe det selv som en av de aller første. Her står han altså og tar bilder av oss, iført et fargerikt ku-kostyme! Snakk om oppkvikkende innslag. Allerede på toppen her skal jeg merke noe av det jeg husker best. Det er satt ut vann til hestene, og det er mange frivillige som står der klar for å hjelpe oss med hva det enn er vi skulle ønske. Holde hest, vaske hest, hva vil du ha å spise, drikke, noe annet vi kan gjøre for deg? Dette rittet har 750 frivillige som er med på å gjøre det til noe helt unikt. Og slik er det på ALLE stedene vi skal innom resten av dagen, kvelden og natten. Fifi får litt å drikke og vi fortsetter videre forbi Watson Monument på toppen av Emigrants Pass, som er en varde bygd til ære for mannen som i 1931 startet det store arbeidet med å gjenoppdage de historiske stiene. Herfra er det ut i villmarken, Granite Chief Wilderness Area, og utsikten er formidabel. Landskapet mer åpent og underlaget steinete og ulendt men vi holder bra tempo likevel. Etter 32 km er det en trot-by, det vil si at vi traver forbi veterinærene men ingen stopp unntatt for vann. Det er i dette området vi treffer på Cougar Rock, en lavaformasjon som hestene må være veldig stødige på foten for å takle å komme seg over. Det finnes også en mulighet for å gå rundt denne for de som ønsker. Rett etter går vi ned Elephants Trunk, en lavaformasjon som skrår nedover i terrenget.

Etter 45 km kommer vi til den første veterinærkontrollen ved Red Star Ridge. Den gjennomføres på nøyaktig samme måte som vi kjenner til fra andre ritt, den eneste forskjellen er at dette er en Gate & Go, og det betyr ingen obligatorisk pause. Rytteren avgjør selv hvor lang pause hesten trenger for hvile og å spise. Arrangøren sørger for alt både to og firbente måtte ønske. Fifi er raskt nede i puls og går fint gjennom kontrollen. Vi velger å fortsette med en gang og har bare brukt fire minutter på stoppen.

Nedover fra Red Star Ridge til neste kontroll er det stort sett grusvei, og etter 58 km når vi endelig Robinson Flat, rett før hjelpemannskapet. 

Fifi er rask i puls og vi kommer raskt gjennom kontrollen, vi skal ut blant de første rytterne. Men først en times velfortjent pause, hesten spiser godt og det samme gjør rytteren. Statistisk blir så mye som en tredjedel av alle som blir eliminert det nettopp her på Robinson Flat.

Robinson Flat pause; Godt å hvile litt etter godkjent kontroll. Foto: Klaus Berge

Robinson Flat til Last Chance

Ego har vrikket en ankel og har litt problemer med å yte hesten full rettferdighet så vi tar det litt roligere ut mot Last Chance. Et lite stykke på vei før vi igjen tar inn på smal, svingete sti som bukter seg langs fjellsidene. Et øyeblikk tror jeg at jeg ikke tør å fortsette for det var så smalt og så bratt og langt ned uten noen trær. Etterpå forstod jeg at dette var Pucker Point, en av de mest spektakulære men skremmende stedene for en som synes høyder kan være litt utfordrende.

Ankomst Last Chance, som navnet tilsier var dette en gullgraverby hvor det var siste mulighet for det store funnet en gang i tiden. Fifi er raskt nede i puls og ingen problemer med de øvrige kriteriene heller. Lar henne stå og spise litt mens jeg selv må ta en tur inn blant buskene. Selv om det er veldig varmt og det er vanskelig å få i seg nok drikke har jeg tydeligvis klart det. Skal si jeg fikk farten ut av buskene da jeg nesten tråkket på en klapperslange! Ego kommer fykende ut av buskene og Fifi blir med videre på eventyret. Lett å holde seg i gang med så mye adrenalin… Last Chance er akkurat halveis i rittet, det er midt på dagen og vi har to dype canyon’er foran oss. Nå skal det bli godt og varmt for oss alle.

Last Chance til Deadwood

Denne delen av Western States Trail er registrert i The National Register of Historic Places. Veien mellom Last Chance og Michigan Bluff var en gang en bomvei, alle som brukte veien måtte betale en avgift som skulle gå til vedlikehold. Ja hvis man kunne kalle det en vei. Den smale stien bukter seg nedover den stupbratte veggen på canyon’en med over 600 meters høydeforskjell på snaue tre kilometer. Store steiner, krappe svinger og bratt. Jeg velger å leie hesten ned, tror ikke jeg skal tape så mye tid på det. Men flere tar meg igjen og passerer der det er mulig, når det kommer en sving. Dette er akkurat som Trollstigen, men en smal sti på hest. Varmen er voldsom, sjekket bare en gang på vei ned og da var det 36 grader. Sola steker fra skyfri himmel og det finnes ikke et vindpust. Er glad jeg har med drikkeflasker så jeg kan få i meg litt væske. Undres på hvor mange grader det var under hjelmen og i de vanntette skoene med leggchaps utenpå. Nede i bunnen krysser vi American River over Swinging Bridge. Jeg var godt ute på broen før jeg forstod hvordan den hadde fått navnet sitt. Fifi er en utrolig hest i bakker, så jeg kom meg opp på henne for å begynne oppoverstigningen på andre siden. Det skal være 43 svinger opp før man når toppen, og her tok vi igjen alle som hadde passert oss nedover. Det var som å komme til himmelriket å bli servert vannmelon og drikke på toppen mens de frivillige vasket hesten i kjølende vann. Så var det bare et par kilometer lettere lende før vi kom til neste veterinærkontroll, Deadwood etter 88 km.

Switchback; Trollstigen til hest. For å komme opp og ned de bratte canyon'e må det svinger til. Her fra et av de flatere partiene.... Foto: Klaus Berge

Deadwood til Chicken Hawk

En liten rast i Deadwood før vi skulle ned i en enda dypere men ikke fullt så bratt canyon, ned til El Dorado elven. Også her valgte jeg å bruke egne ben ned. Det samme skjedde her, flere av de samme tok oss igjen nedover men var sjanseløse mot Fifi’s klatring oppover. På toppen her kom vi til det lille stedet Michigan Bluff, restene etter en gang ganske stor gullgraverby. Her var det full oppvartning igjen for både hest og rytter, og masse tilskuere som jublet deg frem med oppmuntrende ord og gratulasjoner i fleng for at man hadde lykkes å komme så langt. Noen kilometer senere kom vi til neste veterinærsjekk i Chicken Hawk etter 103 km. Her ble jeg møtt av Klaus og Potato så vi hadde en litt lengere pause så Fifi skulle få tid til å spise og hvile. Det var nå bare 7 km til neste kontroll med 1 times obligatorisk pause, men før det skulle vi gjennom enda en canyon.

Ankomst Chicken Hawk; Inn til kontroll etter å ha passert begge de største canyon'e. Foto: Klaus Berge

Chicken Hawk til Foresthill

Ved ankomst Foresthill blir vi møtt at en stor menneskeskare som jubler deg frem. Ble helt rørt jeg. Tamara og Klaus møter meg nede i veien, får av salen og kjøler ned hesten. Vi leier henne rett til kontroll og det var ingen anmerkninger av betydning der. Hestene har nå tilbakelagt 110 km og får velfortjent en lengere pause. Blir veldig glad når vi finner ut at jeg skal ri ut av Foresthill som nummer 15, ser for meg en topp 20 plassering innen rekkevidde hvis alt fortsetter å fungere. Men det er langt igjen, veldig langt selv om man nesten får følelsen av at det begynner å nærme seg.

Foresthill til Fransisco’s

Ut fra pauseområdet og inn i bygatene, masse folk har benket seg langs gatene for å se på og heie. Flere kjenner til og med Fifi. Vi tar av fra byen og inn på stien igjen, nå skal vi mye nedover. Holder et så jevnt trav så ofte som mulig og tar igjen en rytter etter et stykke. Rir en stund sammen med henne men hun har utfordringer med en løs sko så etter hvert sakker hun av. Jeg er ved godt mot og hesten er fin. Men så skjer det uunngåelige, mørket kommer. Selv om Fifi er en dyktig, rutinert hest tør jeg ikke holde tempoet oppe på de smale stiene ytterst på kanten av bratte fjell med elven brusende langt der nede. Jeg har hodelykt med det er absolutt ikke populært å bruke den for da forstyrrer man nattesynet til andre som ikke bruker lykt. Ja jeg fikk kjeft et par ganger. Til slutt gikk jeg av hesten og leide i det lille lyset jeg hadde, og ble dermed raskt tatt igjen av 4-5 ryttere. Måtte slippe de forbi og fortsatte min ensomme vandring. Det er bare 27 km mellom de to kontrollene men jeg brukte over 4 timer på strekningen. Men den tar lang tid for alle der den kroker seg gjennom dalen ovenfor elven. Det var en herlig følelse å se lysene fra Fransisco’s og som sedvanlig bli overveldende mottatt. Det lave tempoet hadde gjort Fifi godt og hun hadde A på alle kriterier i denne kontrollen, etter 137 km.

Fransisco’s til Lower Quarry

På nytt var vi raskt godkjent i kontrollen og startet ut nesten samtidig som flere av de andre. Holdt oss et stykke bak så jeg kunne bruke lykta. Vi fikk spektakulær underholdning av et tordenvær en liten periode når vi startet ut fra Fransisco’s i retning ned mot American River. Å krysse den store elven i nattemørket var utrolig spennende. Løypa var nå merket med glovesticks som glødet i mørket, og der vi skulle over elven var det en hel linje av dem så vi skulle se retningen vi skulle. På bredden var det fullt av folk som jublet hver gang noen gikk over. Fifi gikk villig ut i vannet men så var hun ikke enig i retningen. Hun likte tydeligvis ikke strømmen og istedenfor rett frem prøvde hun hele tiden å gå til høyre. Fikk styrt henne rett frem og noen meter var det så dypt at hun nesten svømte og bykset fremover. Hadde klart for meg at jeg var nære en svømmetur akkurat da. Holdt meg i passe avstand bak to andre ryttere, prøvde et par ganger å skru av lyset men så ingenting. Prøvde igjen når det ble litt bredere vei og da forstod jeg bedre at de faktisk var i stand til å skimte omgivelsene. Løypa fulgte elven nedover mot Lower Quarry, den siste kontrollen før mål. Ansvarlig for dette punktet var hun jeg hadde lånt hjelmen av så vi hadde det svært så gemyttlig der en stund. Kastet ikke bort mye tid, inn til kontroll så fort som mulig, og bestemte meg for å komme meg avgårde før de to foran meg. Med bare en mil igjen til mål gikk det virkelig opp for meg at jeg skulle få se hele Western States Trail! Ja, se og se… Men jeg viste i alle fall at jeg skulle ri over No Hands Bridge og krysse mållinjen i Auburn.

No Hands Bridge; Den berømte broen hvor de dristigste i starten red uten å holde hendene på tøylene. Da var det både mørkt og ingen rekkverk. Foto: Klaus Berge

Lower Quarry til Auburn

Ut fra Lower Quarry fulgte løypa en grusvei nede ved elvebredden. Vi holdt et bra jevnt trav og jeg valgte å slå av lyset så de bak ikke skulle se hvor jeg var. Krysset hovedveien, noen svingete bakker gjennom skogen hvor jeg måtte frem med lyset igjen og så over den berømte broen. Jeg kunne høre de andre bak meg men bestemte meg for å prøve å holde de der. Løypa tar en bratt stigning opp til Robie Point hvor det tidligere var mål. Nå skulle vi enda et stykke videre. Hesten fikk drikke godt på toppen av bakken og vi travet på bortover stien igjen. Kjente jeg da begynte å bli mer og mer trygg på mørket, og hovslagene bak oppmuntret til å fortsette i samme tempo. Skal si jeg var lykkelig da jeg så mållinjen foran meg! Stor ståhei inne på stadion, så var det «bare» den siste veterinærkontrollen igjen. Har dessverre blitt eliminert i sluttkontroll før så jeg turte ikke slippe løs jubelen før Potato smilende hadde vist hesten som var fin som bare det. Jeg viste det ikke med en gang men jeg ble nummer 12 av 205 startende! Bare 48 % av de håpefulle fra morgenen før klarte selg hele veien til mål. Jeg var jublende glad og kan ikke få takket Fifi nok for den utrolige reisen hun hadde tatt meg med på. Det er virkelig en fantastisk hest!

Som Wendell Robie sa det om denne oppgaven; Ride, really RIDE!

Vi forsøkte å sove noen timer den natten men det var ikke lett. Tidlig neste morgen (eller en stund etterpå er kanskje riktigere å si) dro vi ned på stevneområdet til Fifi og de andre. Hesten var veldig fin, spiste og drakk godt og kunne sikkert tatt en lang tur til.

Så var det bankett og premieutdeling hvor jeg kunne motta min etterlengtede Legacy Buckle i sølv som jeg inntil da hadde trodd skulle forbli en drøm. Drømmen har gått i oppfyllelse!

Jeg er hjemme igjen på Mogreina. Full av inntrykk og tanker om det største innen sporten jeg noen gang har opplevd. Det begynte som en liten mulighet jeg valgte å gå for til tross for at det hadde noen utfordringer. Det var fryktelig trist å ta avskjed med hesten og de menneskene man var blitt så glad i den siste uka. Så hvem vet hva fremtiden bringer? Kanskje min vakre beltespenne burde hatt selskap?

Innblikk i rittet og løypa: Slideshow med sang